Erstatningsberegningen ved yrkesskade – menerstatning

Påførte utgifter.

Forsikringen dekker utgifter som yrkesskaden eller yrkessykdommen har påført arbeidstaker frem til oppgjørstidspunktet. Tap og utgifter under kr 300,- dekkes likevel ikke.

I tillegg til erstatningen betaler forsikringen renter fra utgiftene påløp til oppgjør finner sted. Rentesatsen er den samme som til enhver tid gjelder etter Forsikringsavtaleloven.

Fremtidige merutgifter.

Forsikringen dekker erstatning som følge av yrkesskade eller yrkessykdommen. Erstatningen settes til 15 ganger de påregnelige årlige merutgifter hvis skadelidte på oppgjørstidspunktet er under 50 år, 12 ganger det årlige beløp hvis skadelidte er 50-59 år, 8 ganger beløpet hvis skadelidte er 60-69 år og 6 ganger beløpet etter fylte 70 år.

Tapt inntekt.

Forsikringen dekker inntekter som arbeidstaker har tapt grunnet yrkesskaden eller yrkessykdommen. Tap under kr 300,- er ikke dekket.

I tillegg til erstatningen betaler forsikringen renter fra tapet påløp til oppgjør finner sted. Rentesatsen er den samme som til enhver tid gjelder etter Forsikringsavtaleloven.

Tap i fremtidig erverv.

Ved 100 % ervervsmessig uførhet beregnes erstatningen slik:

Brutto inntekt – gjennomsnitt for de to siste år  Erstatning
Inntil 8 G  22 G
Inntil 9 G  25 G
Inntil 10 G  27 G
Over 10 G  30 G

Ved beregning av gjennomsnittet, settes den laveste årsinntekt ikke under 7 G.

Hvis skadelidtes varige yrkesmessige invaliditet er lavere enn 100 %, reduseres utbetalingen tilsvarende.

Erstatningen reduseres med 5% for hvert år skadelidte på det tidspunkt da skaden ble konstatert, var eldre enn 47 år.

Har skadelidte på oppgjørstidspunkt fylt 67 år, men likevel må antas å få tap i det fremtidige erverv, erstattes dette tapet.

Ménerstatning.

Hvis yrkesskaden eller yrkessykdommen har etterlatt varig medisinsk invaliditet på minst 15%, beregnes ménerstatning ved yrkesskade på grunnlag av Folketrygdens grunnbeløp (G) på oppgjørstidspunktet på følgende måte:

15- 20 %  medisinsk  invaliditet  0,75 G
21- 30 %  »  »  1,00 G
31- 40 %  »  »  1,50 G
41- 50 %  »  »  2,00 G
51- 60 %  »  »  2,50 G
61- 70 %  »  »  3,00 G
71- 80 %  »  »  3,50 G
81- 90 %  »  »  4,50 G
91-100 %  »  »  5,00 G

Den erstatning som fremkommer etter tabellen reduseres med 2,5% for hvert år skadelidte, på det tidspunkt da skaden ble konstatert, var eldre enn 47 år. Maksimal reduksjon er 50 %.

Hvis skadelidte, på konstateringstidspunktet ikke var fylt 35 år, økes erstatningen med 3% for hvert år skadelidte er yngre enn 35 år. Tillegg utbetales opptil 45%.

I tillegg til erstatningen betaler forsikringen renter av erstatningen fra en måned etter at yrkesskaden eller yrkessykdommen ble meldt til selskapet og til oppgjør finner sted. Rentesatsen er den samme som til enhver tid gjelder etter Forsikringsavtaleloven.

2. Erstatning til etterlatte.

Ektefelles tap av forsørger.

Erstatningen settes til 7 G.

Hvis forsørgeren ved dødsfallet ikke var fylt 35 år, økes erstatningen med 2% for hvert år hun/han var eldre enn 48 år. Erstatning på 1 G utbetales likevel alltid.

Likestilt med ektefelle regnes:

1. person som arbeidstaker har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret fremgår at ved kommende har hatt samme bopel som arbeidstaker i de siste 2 år eller det på annen måte godtgjøres at det ekteskaps lignende forholdet har vedvart i de siste 2 år og
2. person som har felles bopel og felles barn med arbeidstaker.

I tillegg til erstatningen betaler forsikringen renter av erstatningen fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til selskapet og til oppgjør finner sted. Rentesatsen er den samme som til enhver tid gjelder etter Forsikringsavtaleloven.

Merkelappar:arbeidsulykke, erstatning, menerstatning yrkesskade, yrkesskade, yrkessykdom

Advokat yrkesskadeerstatning. Forarbeider.

Justisdepartementet er kommet til at det nå kan være behov for på generelt grunnlag å vurdere om det er benov for å styrke arbeidstakernes erstatningsrettslige stilling ved yrkesskader og yrkessykdommer.
Det er i dette spørsmålet kommet fram synspunkter som trekker i forskjellige retninger. På den ene side er det anført at personskader og sykdommer som arbeidstakerne påføres i sitt arbeid, bør betraktes som driftskostnader ved virksomheten og derfor dekkes av arbeidsgiverne. På den annen side er det anført at de som skades i sitt arbeid, pga. reglene om yrkesskadetrygd i folketrygdloven kap 11, allerede i dag er en priviligert gruppe samholdt med de fleste andre grupper som skades eller blir syke. Departementet vil for øvrig peke på at situasjonen trolig er en del endret etter innføringen av den nye sykelønnsordningen. Etter at ordningen trådte i kraft, antas spørsmålet om supplerende erstatninger i de fleste tilfeller bare a bli aktuelt ved skader og sykdommer som medfører et langvarig fravær fra arbeid.
Utvalget bør stå fritt i sine rettspolitiske vurderinger av det foreliggende problemkompleks.

Spørsmålet om å innføre et objektivt erstatningsansvar er særskilt nevnt i Landsorganisasjonens nevnte høringsuttalelse. Det må i tilfelle vurderes om et objektivt erstatningsansvar for arbeidsgiverne skal gjelde arbeidstakere rent generelt eller om det skal begrenses til yrkesgrupper eller spesielle næringer hvor arbeidstakerne er særlig utsatt for skader. Videre må det vurderes om – i tilfelle i hvilken utstrekning – ansvaret også skal omfatte yrkessykdommer; og hvilke særlige problemer som melder seg i denne sammenheng (bl a når sykdommen skyldes arbeid utført hos flere arbeidsgivere).
Det må overveies om det er behov for særregler om skadelidtes medvirkning og om utmålingen av erstatningen, herunder også spørsmålet om menerstatning. – Spørsmålet om et eventuelt objektivt erstatningsansvar bør kombineres med en obligatorisk ansvarsforsikring bør vurderes. I denne sammenheng vil det også være naturlig å vurdere en tvungen forsikringsordning direkte til fordel for de skadelidte uavhengig av om det foreligger noe personlig erstatningsansvar (jf prinsippet i trafikkforsikringen). Utvalget må overveie i hvilken lov bestemmelsene eventuelt bør tas inn.
Utvalget må søke å beregne hvor store utgifter ulike ordninger må antas å påføre arbeidsgiyerne.
For øvrig bør utvalget stå fritt mht å ta opp spørsmål som det mener har naturlig tilknytning til saken.
Utvalget bør innhente opplysninger om rettstilstanden i de øvrige nordiske land og om eventuelle frivillige ordninger som det er etablert. Utvalget bør avslutte sitt arbeid i løpet av 1983. »

Yrkesskader og erstatning. Utvalget til forarbeidene.

Utvalget til å vurdere arbeidstakernes erstatningsrettslige stilling ved arbeidsulykker og yrkessykdommer (yrkesskadeserstatningslovutvalget) ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 11. september 1981. Som medlemmer av utvalget ble oppnevnt:
1.    Statssekretær, nåværende byrettsjustitiarius Hans Bendiksby (formann), Oslo
2.    Konsulent, nåværende advokat Signe Dekke, Oslo
3.    Advokat Karl Nandrup Dahl, Oslo
4.    Advokat, distriktssjef Reidar Vigen, Hamar
5.    Underdirektør, nåværende avdelingsdirektør Liv Wisnes Haugen, Oppegård.

Utvalgets sekretær har under det meste av arbeidet vært konsulent i Justisdepartementets lovavdeling Fred Arne Gade. Førstekonsulent Per Erik Bergsjø i Justisdepartementets lovavdeling har bistått utvalget i avslutningsfasen.

I foredraget til oppnevningsresolusjonen heter det bl.a.

«1. Ved lov 13. februar 1976 nr. 1 ble de alminnelige erstatningsregler gitt anvendelse for arbeidsgivernes ansvar for skader som går inn under yrkesskadetrygden. Dette innebærer at arbeidsgiveren blir erstatningsansvarlig for skader som de ansatte påføres og som skyldes at han eller noen av hans ansatte har opptrådt uaktsomt. Videre vil yrkesskader i en viss utstrekning kunne bli dekket av det ulovfestede objektive erstatningsansvaret. Til grunn for lovendringen lå utredningen fra det såkalte Helgesenutvalget, NOU 1972:2.
Tidligere var arbeidsgiverne bare i meget begrenset utstrekning erstatningsansvarlig for personskader som de ansatte ble påført i sitt arbeid. Om bakgrunnen for disse særregler og om begrunnelsen for reformen i 1976 vises til NOU 1972:2 side 9-11 og side 23-30.
I sin høringsuttalelse om utredningen NOU 1977:33 om endringer i erstatningslovgivningen foreslo Landsorganisasjonen i Norge å pålegge arbeidsgiverne et objektivt erstatningsansvar for arbeidsulykker og yrkessykdommer som de ansatte ble påført i sitt arbeid. Justisdepartementet svarte at slike lovregler ikke kunne innføres før spørsmålet hadde vært gjenstand for særskilt utredning. Det vises til Ot.prp.nr.60 (1980-1981) side 7-8 hvor korrespondansen er tatt inn.

Merkelappar:advokat, arbeidsulykke, erstatning, personskade, yrkesskade, yrkessykdom

Hvem har krav på bistandsadvokat?

Sedelighetssaker preges i større grad enn andre straffesaker av at det fokuseres på fornærmedes forhold. Dersom fornærmede er voksen, kan det bli spørsmål om fornærmede samtykket i den seksuelle handlingen. Som andre voldsofre plages fornærmede i slike saker ofte av skyld og skamfølelse etter overgrepet. Ved å anmelde forholdet og innlede en straffesak kan disse følelsene gjenoppleves. Utvalget vil understreke betydningen av den støttefunksjon bistandsadvokaten har, særlig ved å bidra til at prosessen blir minst mulig belastende for fornærmede.

Erfaringene med ordningen hittil må sies å være gode. Det er grunn til å anta at de fleste fornærmede som har hatt bistandsadvokat i forbindelse med straffesaken, har hatt nytte av slik bistand.

Utvalget vil foreslå at bistandsadvokatordningen utvides slik at ordningen kan omfatte flere grupper fornærmede enn i dag. Som omtalt foran, er det både i Danmark og Sverige innført regler som etter en vurdering av fornærmedes behov gir retten adgang til å oppnevne bistandsadvokat for en videre gruppe fornærmede. Flere organisasjoner og grupper har for øvrig gått inn for at ordningen med bistandsadvokat utvides.

Behovet for advokatbistand under etterforskning og hovedforhandling vil variere svært. Det bør derfor ikke innføres som en obligatorisk ordning at alle fornærmede skal ha krav på bistandsadvokat. Utvalget vil foreslå at retten gis adgang til å oppnevne en bistandsadvokat etter begjæring fra fornærmede i saker der fornærmede er påført skade, eller andre særlige forhold gjør det tilrådelig. Retten må vurdere fornærmedes behov i det enkelte tilfelle. Fornærmede kan ha behov for bistandsadvokat fordi han av ulike årsaker er særlig sårbar eller utsatt, eller fordi den påførte belastningen av andre grunner er stor. Dette gjelder ikke bare fornærmede i sedelighetssaker. Fornærmede kan være sårbar fordi han står i et særlig avhengighetsforhold til lovbryteren, fordi det er tale om seksuell eller annen utnytting som har vart over tid, fordi handlingen er foretatt på en særlig nedverdigende eller skremmende måte osv. I familievoldsaker kan det, slik det også er i grove sedelighetssaker, være behov for å å verne fornærmede mot intime spørsmål. Den fornærmede kan ha behov for bistand på grunn av de problemer det kan medføre å gå gjennom en straffesak mot en nærstående.

Særlig sterkt kan behovet være dersom fornærmede er en eldre person. Flere eldre som er utsatt for mishandling fra nærstående, vil kanskje våge å bryte ut av en uholdbar livssituasjon dersom noen kunne bistå dem under avhør hos politiet og under straffesaken.

Bistandsadvokat forutsettes oppnevnt bare i tilfelle hvor denne vil kunne yte fornærmede nødvendig bistand under etterforskning og hovedforhandling, eller bistå fornærmede til å komme i kontakt med det sosiale hjelpeapparatet. En viktig funksjon vil ellers ligge i å bistå fornærmede i å fremme krav på erstatning. Byrettsjustitiarius og formann i Den norske Dommerforening, Olav Laake, reiste nylig spørsmål om det burde kunne oppnevnes bistandsadvokat for en avdød fornærmet. Utvalgets forslag åpner for dette også i andre saker enn sedelighetssaker, dersom vilkårene ellers er oppfyllt.

Merkelappar:bistandsadvokat, erstatning, voldsoffererstatning

Voldsoffererstatning: Bistandsadvokat dekkes av det offentlige

Etter lov 13. juni 1980 nr. 35 yter staten innen visse rettsområder fri rettshjelp, helt eller delvis. Fri rettshjelp omfatter fritt rettsråd, fri sakførsel eller fritak for rettsgebyr, jf. rettshjelploven § 1. Slik rettshjelp gis til den som har lavere formue og inntekt enn grenser fastsatt av departementet. Søkerne kan pålegges å betale en egenandel.

Justisdepartementet gir i rundskriv G-0032 av mars 1986 en konsentrert framstilling av de regler som gjelder. Her skal bare kort omtales i hvilken utstrekning ordningen omfatter personer som har vært utsatt for straffbare overgrep.

I saker om fastsetting eller fullbyrdelse av straff gjelder rettshjelploven bare i den utstrekning departementet bestemmer, jf. § 1. Om fornærmede i en straffesak sier Justisdepartementet i det nevnte rundskriv (s. 8-9):
« Når det gjelder fornærmede i en straffesak, har Justisdepartementet lagt til grunn at det er de ordinære regler om fritt rettsråd som kommer til anvendelse, jf. rettshjelpsloven kap. III. Søknader fra fornærmede i straffesaker skal følgelig forelegges fylkesmannen til avgjørelse … Justisdepartementet har antatt at det etter rettshjelpsloven kan gis rettshjelp til en fornærmet i en straffesak, f.eks. fritt rettsråd til å påklage henleggelsesbeslutninger til overordnet påtalemyndighet. Noe behov for bistand fra advokat ut over dette antar man en fornærmet normalt ikke vil ha. Anmeldelse til politiet bør således en fornærmet vanligvis kunne inngi selv. Rettshjelp til å forfølge, herunder inndrive eventuelle borgelige rettskrav i tilknytning til en straffesak, vil kunne bli gitt etter de vanlige regler for fri rettshjelp, i den utstrekning slike krav ikke tas hånd om av påtalemyndigheten. »

Departementet kan helt eller delvis dekke den enkeltes behov for rettshjelp også i tilfelle som ellers faller utenfor loven, jf. § 6 første ledd. Videre kan det iverksettes særlige rettshjelpstiltak for grupper med særlige behov. Justisdepartementet har med hjemmel i § 6 første ledd besluttet at mishandlede kvinner skal ha særlig rett til fri rettshjelp, jf. rundskriv G-1983-101:
« Med kvinnemishandling siktes i denne forbindelse særlig til fysisk mishandling, tvang og trusler (straffelovens kap. 21, 22 og 25) fra person som kvinnen er gift med eller lever sammen med i andre samlivsforhold. Rettshjelptilbudet skal også omfatte advokatbistand til f.eks. prostituerte som utsettes for mishandling, trusler og tvang fra kunder og halliker. Derimot tar ordningen ikke sikte på straffbare handlinger mot kvinner i andre forbindelser.
Det særlige rettshjelptilbudet går ut på at kvinner skal gis fritt rettsråd i disse sakene uten hensyn til hvilken inntekt og formue hun har, og at hun ikke skal betale egenandel for den advokatbistand hun får.
Dette innebærer også at en advokat kan gi kvinnen fritt rettsråd i inntil 10 timer etter rettshjelpslovens § 14 annet ledd, selv om inntekts- og formuesgrenser er overskredet.
Den særlige rettshjelp for mishandlede kvinner gir videre kvinnen rett til fritt rettsråd både i forbindelse med at forholdet anmeldes til politiet, og i forbindelse med senere politiavhør m.v. av henne. Advokaten skal i det hele vareta den fornærmedes interesser i forbindelse med etterforskningen av saken, og gi kvinnen den hjelp og støtte som ellers er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. »

I rundskriv G-1987-62 uttales det:
« Ordningen utvides slik at kvinnen på det offentliges bekostning også kan la seg bistå av advokat under hovedforhandlingen i straffesaken mot gjerningsmannen. »

Det bemerkes at advokat som oppnevnes for mishandlede kvinner etter rettshjelpsloven ikke har de prosessuelle rettigheter som en bistandsadvokat oppnevnt etter straffeprosessloven kap. 9 a, slik sistnevnte rundskriv antyder.

Det er videre vedtatt et særlig rettshjelptilbud til voldsofre. Fra Justisdepartementets rundskriv hitsettes (G-1989-38):
« Voldsofre skal ha krav på fri rettshjelp uten økonomisk behovsprøving ved erstatningssøksmål mot skadevolder jfr. rettshjelploven § 18, første ledd nr. 2. Dersom det er reist straffesak mot skadevolderen, er det en forutsetning at erstatningskravet er begjært tatt med i straffesaken mot skadevolder, jfr. straffeprosessloven kapittel 29, men at kravet likevel enten ikke er fremmet av påtalemyndigheten eller ikke i sin helhet pådømt av retten.
Det utvidede rettshjelptilbud til voldsofre gjelder i tillegg til fri sakførsel også fritt rettsråd, jfr. rettshjelploven § 13, første ledd, ved nødvendig rådgivning og bistand fra advokat til vurdering av om det skal fremmes erstatningssøksmål mot skadevolder eller til å få kravet fremmet i straffesak mot skadevolder.
Ved behandling av søknader i disse sakene legges til grunn den avgrensning av begrepet voldsoffer som fremgår av § 1 i forskrifter om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling, gitt ved kgl.res. av 23. januar 1981 nr. 8983 med hjemmel i stortingsvedtak av 5. mars 1976, endret ved kgl.res. av 6. desember 1985 nr. 2077 .
Departementet bestemmer med dette at advokater selv kan innvilge fritt rettsråd i saker som nevnt ovenfor, når bistanden ikke antas å ville overstige 10 timers arbeid, og vilkårene i § 15, første ledd er oppfylt. Fylkesmannen avgjør søknad om fri sakførsel samt søknad om fritt rettsråd der bistanden antas å ville overstige 10 timers arbeid. »

Voldsoffererstatning: Bistandsadvokat i Sverige og Danmark

Av retsplejeloven § 995 a følger at retten også kan oppnevne en advokat for fornærmede på det offentliges bekostning i en straffesak dersom det er nødvendig for å reise erstatningskrav. Slik oppnevning skjer etter behovsprøving, men er ikke begrenset til saker om bestemte straffbare overgrep. Bakgrunnen for denne regelen var at man så det som uheldig at behandlingen av erstatningskrav for voldsovergrep ofte måtte utskytes til sivilt søksmål, fordi forholdet ikke ble skikkelig forberedt til straffesaken. Man mente at slike krav i større grad ville kunne pådømmes under straffesaken dersom fornærmede hadde advokatbistand under prosessen, (jf. Betænkning nr. 1102 1987 s. 159).

I 1988 innførte man i SVERIGE regler om s.k. målsgändebiträde (bistandsperson for fornærmede) i saker om særlig oppregnede straffbare overgrep (lov 1988:609 om målsägandebiträde). Til bistandsperson kan oppnevnes advokat, bistående jurist ved advokatkontor eller en annen som anses egnet til oppgaven (jf. rättshjälpslagen § 21). I saker om voldtekt, seksuell tvang eller utnytting eller forsøk på slike handlinger, samt i saker om incest og seksuell omgang med barn under 15 år, (brottsbalken kapittel 6 §§ 1-6), skal retten oppnevne slik bistandsperson dersom fornærmede ønsker det. Slik oppnevning kan likevel unnlates dersom fornærmede på grunn av særlige omstendigheter ikke antas å ha behov for denne bistand.

Det følger videre av § 1 i lov om målsägandebiträde at retten etter en skjønnsmessig vurdering av fornærmedes behov kan oppnevne bistandsperson på fornærmedes begjæring også i andre særlig oppregnede saker. Det er et vilkår at fornærmede på grunn av sine personlige forhold og øvrige omstendigheter har et særlig sterkt behov for slik bistand. Denne adgang til å oppnevne bistand for fornærmede gjelder i saker om mindre grove seksualforbrytelser mot barn eller forsøk på slike, kobleri eller forsøk på kobleri, forberedelse til voldtekt, grov seksuell utnytting av mindreårig eller grovt kobleri, forbrytelse eller forsøk på forbrytelse mot liv eller helse, frihet og fred, og ran eller forsøk på ran.

Hvis bistandsperson ikke er oppnevnt, og påtalemyndigheten har besluttet ikke å reise påtale, eller å henlegge saken, skal det etter loven ikke oppnevnes slik bistandsperson for fornærmede.

Om bistandspersonens oppgaver sier loven generelt at han skal vareta den fornærmedes interesser i saken, og ellers gi støtte og hjelp til fornærmede. Det sies imidlertid uttrykkelig at det ikke er bistandspersonens oppgave å bistå fornærmede med å prosedere om særlige krav i anledning det straffbare overgrepet, dersom aktor gjør dette. Bistandspersonens oppgaver beskrives nærmere i SOU 1986:49 s. 98 flg., og tilsvarer i stor grad de oppgaver de oppnevnte advokater etter den danske og den norske ordning har. En forskjell er at bistandspersonen etter den svenske ordningen i noen grad kan stille spørsmål til tiltalte og til andre vitner enn fornærmede, jf. SOU 1986:49 s.99: « Biträdet skall, på samma sätt som målsäganden själv, kunna ställa frågor till den tilltalade och bör aven med rättens tillstånd kunna få ställa frågor till målsäganden och till vittnen. Biträdet får emmelertid inte bli en ytterligare åklagare. Eventuella frågor skall syfta enbart till att förtydliga gjorda uttalanden eller att komplettera bilden i något for målsäganden väsentligt avseende ».

Merkelappar:bistandsadvokat, erstatning, voldsoffererstatning

Erstatning for mobbing

I enkelte tilfelle kan bevisbyrden bli snudd. Dette gjelder blant annet dersom

helsepersonalet kan bebreides for at bevistvil foreligger. Omvendt bevisbyrde som følge av

mangelfull journalføring ble statuert blant annet i Rt-1988-244 og Rt-1989-674 . I

sistnevnte dom ble dette avgjørende for resultatet. Omvendt bevisbyrde vil også kunne være

aktuelt for eksempel dersom helsepersonellet ikke har gjort tilstrekkelig for å sikre

relevant bevismateriale, eller dersom foreliggende materiale synes å bli holdt skjult for

domstolen. Når hovedregelen om at skadelidte har bevisbyrden for årsakssammenheng ikke har

vakt særlig kritikk, skyldes det åpenbart at utviklingen mot å se bevisbyrden i lys av

bevismulighetene i den enkelte sak, gjør det lettere å oppfylle bevisbyrden. Hertil kommer

at dommeren ved bevisvurderingen også vil se hen til dette. Utvalget vil nedenfor i avsnitt

9.5 gi en vurdering av om det for pasientskadene er grunn til å ha særregler her.
3.4. ERSTATNINGENS UTMÅLING – NOEN HOVEDLINJER. skadeadvokat
3.4.1. Erstatningspostene.

Erstatning etter mobbing En skadet pasient kan etter skadeserstatningsloven § 3-1 for det første ha krav på

dekning av det økonomiske tap: Påløpte utgifter, lidt inntektstap, utgifter i fremtiden og

tap i fremtidig erverv. Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, kan

det også gis ménerstatning (§ 3-2). Til slutt kan skadelidte ha krav på oppreisning (§ 3-5)

i de tilfeller hvor skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Utvalget gir

nedenfor en kortfattet oversikt over hvordan erstatningen utmåles for de enkelte poster, og

over gjeldende erstatningsnivå. For en mer utførlig fremstilling vises til Nygaard side 89

flg. og Lødrup side 283 flg., jf også NOU 1987:4 .
3.4.2. Beregningen av erstatningen – gjeldende erstatningsnivåer.
3.4.2.1. Lidt tap.

Beregningen av erstatningen for lidt tap er i prinsippet uproblematisk. Som nevnt

har skadelidte for det første rett til å få dekket faktisk påløpte utgifter. Det kan være

tale om utgifter til legehjelp, medisiner, transport, nødvendig utstyr osv. Det offentlige

dekker store deler av disse utgiftene gjennom folketrygden, se ovenfor avsnitt 3.2. I

praksis vil det overskytende beløp som skadevolderen svarer for, derfo